Religionen min og fortiden min gjør det lett å fargelegge meg: Jeg er en religiøs fanatiker. En hjernevasket mann styrt av Science Fiction-ideologi.
Jeg er ekstrem, sies det. Jeg er samtidig ikke troverdig p.g.a. min fortid som narkoman. Derfor bør jeg ikke lyttes til, samtidig som jeg er destruktiv og farlig. Som jeg leste på en facebook diskusjon: «Vi vet jo alle hvor Huseby og Schientologene står». Ja, jeg tok med skrivefeilene med vilje. De er ganske så megetsigende i mine øyne.
Likevel får jeg utallige henvendelser. Mange er fortvilte mennesker som sitter fast i livene sine. De blir utsatt for tvang og undertrykkelse. De går på sterke stoffer, som ødelegger dem. De har tillatt det offentlige å gi barna deres psykofarmaka, under trussel om omsorgsovertakelse av barnevernet. Mørke historier. Stygge historier. Historier om offentlige overgrep, og brudd på menneskerettighetene.
Men jeg får også en rekke henvendelser fra folk som går på psykofarmaka, eller gir sine barn psykofarmaka. De har positive opplevelser fra sin behandling, og synes jeg virker for kategorisk og ensporet i min kritikk. Mange vil også ha en slags tillatelse fra meg til å bruke psykofarmaka eller narkotiske medikamenter. Jeg må forstå at deres situasjon er spesiell, og at i dette tilfellet er det reell sykdom det er snakk om, og at alt annet har vært prøvd. De vil altså utfordre meg på min rolle i debatten om rus og psykiatri. Dette er prisverdig, synes jeg.
Jeg føler også at jeg må få svare på dette.
Det er et ordtak som sier: «Ikke se på fingeren. Se hvor den peker.» Jeg synes det passer i denne sammenhengen. Jeg prøver å spre en kunnskap til folk flest. Legemiddelindustrien er en mektig gigant i samfunnet vårt. De har gode forbindelser inn i legestanden og i politikken. Jeg har observert et system som er ganske tvilsomt.
Det er ikke dermed sagt at jeg fordømmer enkeltindivider og familier som bruker legemiddelindustriens produkter, enten det er lykkepiller, amfetamin eller hodepinetabletter. Jeg er ikke en anti-lege. Jeg er ikke en anti-pasient. Jeg ønsker bare at folk skal få litt mer kunnskap selv, enn den legen innehar. Jeg ønsker også en legestand som tør tvile på sin egen medisin, og som ikke så lett lar seg overbevise av sine foredragsholdere og salgskonsulenter. Dette er ikke ment som en fordømmelse av legeyrket, men som en oppfordring til legene om å være mer selvkritiske.
Jeg vil ikke noen noe vondt med mine kritiske innspill. Jeg vil ikke engang legemiddelindustrien vondt. Jeg vil bare bidra til at de skjerper seg, og oppfører seg etisk og fornuftig. Sunn fornuft har en lei tendens til å drukne i vitenskapelig vrøvl. En teori som ikke fungerer i praksis, er bare ikke fornuftig. Hvis vitenskapsmenn da insisterer på sin teori, og ikke lytter til fornuft, har vi et problem. Da kan liv gå tapt. Slik som i Siljes tilfelle.
Kjære pappa, som sendte meg en melding om at dere til slutt bestemte dere for å gi barnet deres ADHD medisiner: Jeg håper det går bra, og for Guds skyld; Dere bestemmer selv hva som er best for deres barn. Bare vit hva risikoen er. Ut over det, dømmer jeg ingen.
Kjære pappaen til Silje. Kjære Espen. Du fikk det svaret du trengte å høre. Medisinene og psykiaternes udugelighet var med på å drive din datter inn i døden. Du visste ikke hvor risikabel behandlingen hennes var. Ingen fortalte deg det. Men nå kan vi fortelle det til så mange flere. Nå kan vi forhindre at det skjer igjen.
Jeg får mange henvendelser. På godt og vondt. Jeg håper bare jeg kan være en motvekt til all ensidig informasjon, og gi folk en mulighet til å ta sine egne valg.
Her er et skriv fra en far som mistet datteren sin til medikamentene og den uvitenskapelige behandlingen hun fikk – i vitenskapens navn.
Espen skriver:
DET ER FAKTISK HELT UTROLIG!!
Som jeg publiserte på søndag, så skulle vi få svar fra Fylkesmannen i vår tilsynssak i dag, og det har vi fått. Vi håpet på en viss rettferdighet for vår datter.
Det har nå gått, nøyaktig på dagen, 20 måneder siden jeg leverte inn den første klagen til Fylkesmannen, i etterkant har jeg levert inn ytterligere informasjon ettersom jeg «dykket» mer og mer inn i journaler og epikriser. Mange sa til meg at det var det rene galskap og bli så til de grader fokusert, bruke så mye tid på å skrive klager, lese journaler, lese forskningsresultater, retningslinjer, lover og regler, media osv i den sorgsituasjonen vi var i. Ja det har kostet enormt og jeg har både ramla nedi flere «grøftekanter» og truffet «veggen» flere ganger de siste 20 månedene, men jeg visste innerst inne at Silje ikke hadde fått den riktige behandlingen, og at behandlere og Ahus hadde brutt bestemmelsene i helse –og omsorgstjenestelovgivningen. Jeg måtte forsøke å få til en balanse, jeg måtte få en rettferdighet for vår elskede datter.
Og i dag fikk vi det! Vi fikk medhold på SAMTLIGE punkter!
Fylkesmannen oppnevnte 2 forskjellige sakkyndige i vår sak. Begge disse sakkyndigrapportene ble forkastet av fylkesmannen, og de valgte å høre på meg og mine notater, sunn fornuft og ikke minst de gjeldene lover og regler som faktisk finnes.
Disse punktene fikk vi medhold i:
1. Diagnosering:
Her skriver fylkesmannen: Fylkesmannen finner at diagnostiseringen av denne pasienten ikke har vært i tråd med faglig forsvarlighet jf. spesialisthelsetjenesteloven §2-2. (De sakkyndig mente diagnoseringen var god)
2. Medisinering:
Her skriver fylkesmannen: «Etter Fylkesmannens vurdering var behandlingen pasienten fikk, herunder den medikamentelle behandlingen, IKKE i samsvar med forsvarlig praksis.» (De sakkyndige mente at den var i samsvar med de faglige retningslinjene)
3. Vurdering av selvmordsforebyggende arbeid ved avdelingen Silje var på:
Fylkesmannen vurderer at det var mangel på dette i denne saken og at dette er brudd på god praksis.
4. Permisjon den 5 november:
Fylkesmannen vurdere det til at det er brudd på forsvarlighetkravet jf. spesialisthelsetjenesteloven §2-2. Permisjon denne dagen skulle ikke ha blitt innvilget.
5 Taushetsplikt:
Fylkesmannen skriver at det ikke ville vært et brudd på taushetsplikten å gi oss pårørende opplysninger da vi ringte den 6 november og de ikke ville fortelle oss om Silje var på avdelingen eller ikke. jf. helsepersonelloven §23 nr 4
5. Journalføring:
Fylkesmannen finner at feilaktig føringer av diagnoser og manglende opplysninger om medisiner er brudd på kravet til journalens innhold. Vi finner at Ahus ikke har sikret forsvarlig journalføring etter spesialisthelsetjenesteloven §3-2 jf. helsepersonelloven §40 og journalforskriftene §8
Dette var kortversjonen, totalt er konklusjonen på 23 sider!
Kort og godt, så er dette unikt og jeg tror det ikke skjer så ofte hos fylkesmannen at de forkaster 2 spesialistvurderinger til fordel for en sliten gammel far. (Lurer på hvor mye de betalte disse spesialistene??)
Det er selvfølgelig utrolig vondt å nå vite at vår herlige datter fortsatt kunne levd. Hun kunne ha vært hos oss, om Ahus hadde fulgt loven og de retningslinjene som de skulle. Det gjør vondt, forferdelig vondt.
Håper dette kan bidra til å hjelpe andre i lignende situasjon. Det nytter å kjempe!
Avslutningsvis så ønsker jeg å kommentere kort litt om de to «spesialistene» som har vært sakkyndig i vår sak. Om det hadde vært opp til disse to sakkyndige, så hadde vi ikke fått medhold i noen av punktene over. I henhold til «professor dr med, spesialist i psykiatri» og «overlege, spesialist i psykiatri», så var all behandling Silje fikk, herunder den ekstreme medisineringen, feilmedisineringen og permisjonen som ble innvilget dagen hun tok sitt liv, i tråd med god skikk, faglig dyktighet og i henhold til lover og retningslinjer. Jeg må da bare få lov til en liten ytring rundt dette (synes jeg har fortjent dette nå). A) Enten så har ikke disse to sakkyndige god nok kunnskap om helsepersonelloven, forsvarlighetkravet i spesialisthelsetjenesteloven og journalforskriftene. B) De har ikke tatt seg god nok tid til å sette seg inn i saken, slik at en riktig vurdering ble gjort (All relevant materiale for sitt mandat har de fått, det vet jeg). C) De ønsket å beskytte sine kollegaer og fraskrive de ethvert ansvar.
Siden de skrev disse vurderingene i vår sak (for 6 – 8 måneder siden), antar jeg at de har skrevet mange flere vurderinger, og det er i alle fall ikke pasient/pårørende spesielt tjent med. Men det er jo for øvrig bare min mening.
Vi får gå litt i «tenkeboksen» å se hvordan dette kan bidra til å få til en endring i psykiatrien, spesielt da med tanke på overmedisinering, feilmedisinering og mer samarbeide med pårørende.
Vi venter for øvrig på en konklusjon fra NPE, som ser ut til å drøye, men klagen ble levert inn samtidig som klagen til Fylkesmannen.
Espen & Lise
